Hvordan behandler vi barna etter at de er rekruttert inn i kriminalitet?

Dersom en mor eller far hadde låst tenåringen sin inne i 37 timer på et strippet rom med bare et toalett og en plastmadrass, hadde vi alle vært enige om at det var alvorlig omsorgssvikt og en sak for barnevernet.

Når norske myndigheter og kriminalomsorg behandler ungdommer i fengsel på denne måten, må vi reagere sterkt.

Terskelen for å plassere et barn i fengsel i Norge er heldigvis svært høy. Det er ikke mange barn som er under kriminalomsorgens ansvar, men de er sårbare.

Mange har levd og lever vanskelige liv. Både deres alder og bakgrunn gjør denne gruppa ekstra utsatt for skadevirkningene av isolasjon.

Sivilombudet kom nylig med en rapport fra ungdomsfengselet ved Romerike fengsel hvor det ble avdekket svært alvorlige og uholdbare forhold. Fengselet ble besøkt i april i år:

• Den daglige rutinen på fengselet var å låse barn inne alene på cella mellom 13 og 14,5 timer i døgnet.
• 80 prosent av ungdommene ble utelukket fra fellesskapet i løpet av undersøkelsesperioden. Det var klare mangler i oppfølging av disse barna og beslutningene som lå bak.
• I de to tilfellene der sikkerhetscelle ble brukt, varte oppholdene i 9 og 37 timer, uten hyppige vurderinger av om vilkårene for slik plassering var oppfylt.
• Vurderingene av barnets beste var ofte mangelfulle, og barna fikk i liten grad komme til orde før de ble holdt utenfor fellesskapet.

FNs barnekomité har gitt en tydelig beskjed til norske myndigheter om å sikre at isolasjon av barn i fengsel unngås så langt det er mulig.

De har også sagt at beslutninger om isolasjon må inneholde barns beste-vurderinger og at barns egne meninger om beslutningen må tas i betraktning.

De siste funnene fra Sivilombudet inngår i rekken av svært bekymringsfulle funn om barn i norske fengsler. NRK har avdekket at disse barna pådrar seg ytterligere dommer på grunn av uønskede hendelser i fengsel.

Vi har sett at barn plasseres i fengsel med voksne, at sikkerhetscelleplasseringer blir vurdert ut fra feil vilkår, og at barn som selvskader blir isolert på sikkerhetscelle. Alt dette er klare tegn på et system som ikke fungerer.

Ifølge Kriminalomsorgens årsrapport var det i fjor i snitt 12 personer under 18 år i fengsel til enhver tid.

Vi anerkjenner at det kan være en krevende jobb å ivareta og sikre god omsorg til ungdommer som har det vanskelig, både med seg selv og omgivelsene, og som samtidig har svært lav tillit til myndighetspersoner og systemet.

Men vi må kunne forvente at dette store ansvaret forvaltes på en måte som ivaretar barnas grunnleggende rettigheter.

Når staten fratar et barn friheten, overtar den samtidig et særlig ansvar for barnets trygghet, helse og rettigheter.

Justisminister Astri Aas-Hansen og Kriminalomsorgsdirektoratet må nå sikre at isolasjon og bruk av sikkerhetscelle overfor barn bare skjer som en absolutt siste utvei, i kortest mulig tid og på grunnlag av konkrete, barnesensitive vurderinger.

Det må settes en absolutt grense for hvor lenge barn kan holdes utenfor fellesskapet. Alle vedtak må også vise hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, og hvordan barnet selv er blitt hørt.

Barn i fengsel er først og fremst barn. Norske myndigheter kan ikke nøye seg med å bare slå fast at straffegjennomføringen skal tilpasses barns alder, behov og utviklingsnivå.

Justisministeren må sikre at dette faktisk skjer i praksis.