– Jeg husker aller best ansiktet til mor. Hun ble ganske blek.

På midten av 1970-tallet sitter 11 år gamle Petter Voss i tussmørket inne i et kott i familiens hus.

Foran ham står en støvete pappeske. Full av gamle utgaver av Nå og Aktuell – datidens største ukeblader.

Når Petter blar i bladene, stivner han. Fra de gulnede sidene stirrer ansiktene til hans egne foreldre mot ham.

Petter Voss er eneste sønn av Christian og Eva Voss. Christian er overlege og gynekolog. Eva er jordmor.

Christian Voss er rundt 60 år gammel når Petter blir født. Han har vært gift en gang før, og har en datter som vokser opp hos moren sin. Eva er drøyt 20 år yngre enn Christian.

Den lille familien bor i en stor villa i utkanten av Hamar.

I andre etasje er det to soverom. Og et stort kott.

I kottet lagres dyner og tepper og stabler med pappesker. Det er spennende å leke gjemsel der. Petter vet også at det er et gjemmested for julegaver.

Den nysgjerrige gutten åpner en eske som han aldri har undersøkt før.

Petter griper noen ukeblader og løper ned til moren Eva.

– Jeg husker at hun sa: «Oi, du fant dem nå. Det var ikke meningen.»

Ifølge Petter sier moren at de hadde tenkt å fortelle ham hele historien når han var blitt litt eldre.

Der og da får 11-åringen høre sannheten om dramaet som rystet Norge i 1963.

Når vi blir med Petter tilbake til barndomshjemmet har han ikke vært der på mange år.

Kottet er der fremdeles.

Flere år før Petter blir født, i slutten av oktober 1963, får Christian og Eva besøk av Lillemor, Christians niese.

Det er en vanlig kveld, helt til Christian henter frem en flaske Highland Queen whisky for å blande drinker.

Eva og Lillemor skåler. Men idet de svelger, merker de med en gang at noe er fryktelig galt.

Brennevinet stikker og brenner i munnen. Det har en underlig metallisk smak.

Kort tid etter uler sirenene gjennom Hamars gater.

De to kvinnene kjøres i all hast til sykehus. Begge overlever, men spørsmålene reiser seg raskt:

Hvem har vært i huset?

Kvelden før satt nemlig Christian og Eva foran peisen i stua med hver sin drink fra akkurat den samme whiskyflasken. Da kjente ingen av dem noe ubehag.

Etter at de la seg, ble flasken og de to glassene stående på det lave stuebordet.

Sto det noen i hagen og spionerte på dem i mørket?

Var det noen som brøt seg inn i villaen den natta?

Christian mener at et av kjellervinduene er brutt opp.

Men whiskyen er bare toppen av et isfjell.

Gjennom hele sommeren og høsten 1963 har det skjedd skremmende ting i nærheten av ekteparet.

Flere gjester har blitt akutt syke med høy feber, sterk kvalme og hjertebank etter å ha vært på besøk. Synderen viser seg å være en flaske portvin. Christian er usikker på hvor flasken kommer fra.

På den tiden var det ikke uvanlig at leger og jordmødre fikk gaver. De kunne også være anonyme.

Det gjentar seg flere ganger:

• Whiskyen: En kollega blir alvorlig syk av en halvflaske levert anonymt til Christians kontor.
• Likøren: Eva blir svært dårlig av en flaske hun trodde var en gave fra en fornøyd pasient.
• Fruktsalaten: Christian selv blir akutt uvel etter bare én skje av en porsjon fruktsalat som noen setter fram til ham på kontoret hans.

Når politiet endelig analyserer innholdet i flaskene og maten, gjør de et uhyggelig funn. Alt inneholder arsenikk i dødelige doser.

Verst er det i whiskyflasken Eva og Lillemor drakk av. Mengden gift i den var stor nok til å ta livet av en liten landsby.

Christian lufter etter hvert en konkret mistanke om hvem som står bak.

I nærmere ni år har Christian følt seg forfulgt av en kvinne. Hun ringer ham døgnet rundt. Hun patruljerer nabolaget hans i en Volvo Amazon.

Noen ganger stiller hun seg opp utenfor huset hans og nekter å flytte seg.

Som ugift, barnløs og erfaren allmennlege er hun en eksotisk skikkelse i den lille Mjøsbyen. En fremmed fugl.

Den høsten arrangeres det en legekongress på Hamar. Onsdag 6. oktober er det stor fest. Aasta er stadig å se på dansegulvet sammen med den kjekke overlegen Christian Voss.

Kvelden ender med at Aasta og Christian går sammen hjem til henne. I tiden som følger skal de to legene se forskjellig på det meste. Men akkurat dette er de enige om. Også datoen.

Tre måneder senere skriver Aasta et brev til Christian.

Hun er gravid.

Hun minner ham også på løftet han skal ha gitt: At han skulle gifte seg med henne hvis «noe» skjedde.

Christians svar sjokkerer henne dypt. Han vil ikke ha henne.

Han skriver at han allerede er bundet til en annen kvinne – som også venter barn med ham.

Dramaet eskalerer i kulissene på sykehuset. Den andre gravide kvinnen er en ung hjelpepleier ved Christians egen fødeavdeling.

En kveld i mars 1956 utfører overlegen en abort på den andre kvinnen han venter barn med. Dette forteller han Aasta i et brev. Han skriver: «Jeg vil heller at du hører det fra meg enn fra noen andre».

Aastas håndskrift er tydelig skjelvende når hun svarer Christian at han har begått «den dypeste av alle ugjerninger».

Likevel trygler hun ham fortsatt om ekteskap. Det er en grunn til at hun er så desperat.

Så blir det plutselig stille. I nesten to år stopper den skriftlige kontakten helt. Hva som skjedde med Aastas graviditet, vet ingen.

I januar 1958 eksploderer konflikten på nytt.

Christian anmelder Aasta for telefonterror. Politiet i Hamar synes saken er pinlig. De to involverte er byens mest kjente leger.

Politimesteren prøver å snakke Aasta til fornuft, men trakasseringen øker i styrke.

Aasta skjeller ut Christian på gata, på sykehuset og i nabolaget hans.

En sen februarkveld må politiet rykke ut til overlegens villa. Aasta har stått utenfor døren hans i flere timer og nekter å flytte seg.

Hun blir innbrakt til politistasjonen. Der serverer hun en rystende anklage.

Hun får flere spørsmål i avhør.

Christian avviser alt som rene fantasier. Rettsmedisinerne støtter ham: Det er bortimot medisinsk umulig å utføre en abort slik Aasta beskriver når en kvinne er sju måneder på vei.

Noen uker senere endrer hun forklaring. Hun hevder nå at hun faktisk fødte et jentebarn i juni 1956, og at barnet ble adoptert bort til et par i Sverige.

Når Christian får høre dette, gjør han noe overraskende: Han trekker alle anmeldelser.

Det blir stille i flere år. Først når Christian finner kjærligheten på ny, blåser stormen opp igjen.

På senvinteren 1963 forlover Christian seg med den drøyt 20 år yngre jordmoren Eva Larsen.

Da starter brevekslingen igjen, og både Aasta og Christian bruker sterke ord.

Det er nå de forgiftede flaskene begynner å dukke opp.

Nyttårsaften 1963 slår politiet til. Aasta blir arrestert.

Når de ransaker den lille leiligheten hennes, finner de en skarpladd pistol, et brekkjern – og et avisutklipp av Christians forlovelsesannonse.

I tillegg finner de en kvittering fra et apotek i Arvika i Sverige. Summen stemmer med uttaket av et livsfarlig stoff: Arsenikk.

Politiet mener de har en vanntett sak mot Aasta Midtbø. Men under overflaten slår etterforskningen sprekker. De har ikke funnet et eneste spor av arsenikk hjemme hos henne.

For å sikre bevis, tar politiet med seg Aasta over grensen til Sverige. På apoteket Älgen i Arvika blir hun stilt opp i en vitnekonfrontasjon sammen med fem andre kvinner.

Alle de ansatte peker på Aasta. Det var hun som kjøpte den dødelige giften.

Kripos leverer også en knusende rapport: Brekkjernet fra Aastas leilighet passer perfekt med merkene på Christians oppbrutte kjellervindu.

Aasta blir tvangsinnlagt på Gaustad sykehus. Etter et halvt år konkluderer landets fremste psykiatere: Hun er sinnssyk og livsfarlig.

1. desember 1964 retter hele Norge blikket mot Hamar. Tiltalen mot den kvinnelige legen er rystende: Fem mordforsøk med dødelig gift, innbrudd, trusler og årevis med stalking. Resultatet virker gitt på forhånd.

Aasta risikerer å bli sperret inne på ubestemt tid.

Men Aasta har valgt seg en av landets mest markante skrankeadvokater som forsvarer: Alf Nordhus. Nordhus er kjent for sine utradisjonelle metoder. Han har brukt måneder på sin egen private etterforskning av Hamar-politiet. Og han er klar til å snu saken på hodet.

I vitneboksen slipper Aasta en bombe. Hun hevder at brekkjernet, apotekkvitteringen og avisutklippet må ha blitt plantet i leiligheten hennes av noen andre.

Dagen etter sprekker en sensasjonell nyhet i avisene: Lokalet og den lille leiligheten Aasta leide, hadde tidligere vært disponert av overlege Christian Voss.

Nordhus gyver løs på politiets arbeid. Tabbene han avdekker er enorme.

• Ingen fingeravtrykk: Politiet har ikke sikret et eneste fingeravtrykk fra de forgiftede flaskene eller glassene.
• Manglende analyser: Mageinnholdet til de to forgiftede kvinnene ble aldri analysert.
• Ingen bevis for gift: Politiet kan faktisk ikke bevise at kvinnene fikk i seg arsenikk den kvelden.

Spekulasjonene skyter fart i aviser og ukeblader.

Kan noen ha lurt arsenikk ned i whiskyflaska etter at kvinnene havnet på sykehus, for å ramme Aasta? Hadde kvinnene i realiteten bare fått i seg et ufarlig, men kraftig brekkmiddel?

Mistanken rettes nok en gang mot overlegen selv.

Nå spiller aktoratet ut sitt aller sterkeste kort. De ansatte fra det svenske apoteket trer inn i vitneboksen. De som tidligere var skråsikre på at Aasta var kunden.

Men under Nordhus' intense krysseksaminasjon begynner de ansatte å nøle. Det er spesielt ett ord som går igjen i forklaringene deres:

Pelskåpe.

Kvinnen som kjøpte arsenikk hadde på seg en elegant pelskåpe. Da stiller Nordhus det avgjørende spørsmålet:

Hvor mange av de seks kvinnene i politiets vitnekonfrontasjon hadde på seg pelskåpe?

Svaret ryster rettssalen: Bare Aasta

De fem andre kvinnene i oppstillingen sto i vanlige innendørsklær. Aasta hadde frosset og bedt om å få beholde kåpen på. De ansatte hadde i realiteten aldri sett nøye på ansiktet hennes – de hadde bare gjenkjent pelskåpen. Beviset faller i grus.

Rettspsykiaterne forklarer seg bak lukkede dører. De slår fast at Aasta lider av en paranoid psykose og er livsfarlig for overlegeparet. På 60-tallet er en slik erklæring nærmest ensbetydende med domfellelse.

Men skjebnen hennes ligger i hendene på en jury bestående av elleve helt vanlige håndverkere, husmødre og gårdbrukere fra Hamar-distriktet.

14. desember 1964 faller dommen. Den sender sjokkbølger gjennom det juridiske Norge.

Aasta blir frikjent på nesten samtlige punkter. Juryen finner det kun bevist at hun har ringt Christian så mye at det åpenbart var plagsomt.

Og i en historisk overkjøring av ekspertisen, erklærer en enstemmig jury at de to rettspsykiaterne tar feil: Aasta er ikke sinnssyk.

Dommerne raser mot frifinnelsen og krever henne likevel tvangsinnlagt.

Utenfor rettslokalet står en bil klar til å kjøre henne tilbake til Gaustad, men sinte innbyggere i Hamar har samlet seg for å sperre veien. De krever at den populære kvinnelige legen skal settes fri.

Løsningen blir dramatisk og fullstendig utenfor boka. På et gult ark, revet i all hast ut av en linjert kladdeblokk, blir det skrevet en avtale med rød kulepenn:

«Jeg, Aasta Midtbø, lover herved at jeg skal forlate Hamar innen klokka 18 denne dag. Jeg skal aldri vende tilbake til Hamar uten å konferere med Hamars politimester.»

Saken forblir et av Norges største uløste mysterier. Ingen blir noen gang dømt for de dødelige giftblandingene.

Rett etter frifinnelsen blir saken unntatt offentlighet i 60 år. Deler av rettssaken gikk for lukkede dører, fylt med sensitive og dypt personlige opplysninger om de to legene.

Et av de største mysteriene forblir historien om det påståtte jentebarnet Aasta skal ha født i juni 1956, og adoptert bort til et par i Sverige. Dokumenter i Nasjonalarkivet viser at Christian Voss brukte mye tid på å lete etter dette barnet i årene etterpå. Han lyktes aldri.

Etter det dramatiske rettsoppgjøret skilles de to legenes veier for alltid. De lever to vidt forskjellige liv, men historien slipper dem aldri helt:

• Aasta Midtbø: Flytter til Kongsvinger og jobber som røntgenlege. Hun gifter seg aldri. Senere flytter hun tilbake til Toten med tvillingsøsteren Margrethe, og driver privat legepraksis til hun er over 80 år. Hun dør på et sykehjem i år 2000, 90 år gammel.
• Christian Voss: Blir boende på Hamar. Under den opprivende rettssaken er kona Eva gravid. Høsten 1965 blir sønnen Petter født. Christian vil helst aldri snakke om Aasta eller rettssaken igjen. Han dør i 1996, 91 år gammel.

Men selv om Christian og Aasta aldri møtes igjen, forsvinner ikke paranoiaen fra villaen på Hamar. Det merker sønnen Petter godt i oppveksten.

– Da jeg ble eldre og mer nysgjerrig, spurte jeg far om rettssaken og om Aasta Midtbø, men han hadde ikke lyst til å si noe om det.

Noen ganger ringer telefonen i huset.

– Da jeg var blitt gammel nok til å ta telefonen hjemme, var det jo litt gøy å si: «Hallo, det er hos Voss». Da hendte det at det var helt stille i andre enden.

Frykten for at noen sto i mørket og fulgte med på dem, slapp aldri taket i foreldrene. Iblant trakk de plutselig for gardinene i stua. Da trodde de at noen sto utenfor og spionerte på dem. Det er en diger stein i hagen som det er mulig å gjemme seg bak.

Frykten for at noen er ute etter ham sitter dypt hos overlege Christian. Den endelige bekreftelsen får Petter en dag han er alene hjemme som 14–15-åring. Han sniker seg inn på foreldrenes soverom – et rom som vanligvis var strengt forbudt område.

– Jeg visste at fars nattbordskuff som regel var låst, men akkurat da var den ikke det.

Petter drar ut skuffen. Der, blant vanlige hverdagsgjenstander, ligger det noe som brenner seg fast i minnet hans.

Der lå det en skarpladd pistol.

Når Petter senere konfronterte faren med det skremmende funnet, var svaret fra overlegen kort og kontant:– Den hadde han for sikkerhets skyld. Man kunne aldri vite.